Missing someone

Dette innlegget har jeg skrevet og slettet veldig mange ganger, nemlig fordi det er en ting jeg ikke snakker så mye om. Men jeg vet det er flere som føler det sånn, og jeg tror kanskje det er litt viktig å snakke om. Kanskje ikke i forhold til krig og elendighet, eller psykiske lidelser eller vold, men litt.

For jeg føler på savn hver eneste dag. Og ikke sånn jeg savner venninnen min som bor 1 time unna-savn. Mer sånn jeg savner en del av familien min som bor på andre siden av jordkloden-savn. Uansett hvor jeg er i verden, savner jeg noen. Kanskje jeg burde anse meg selv som heldig; heldig som har noen å savne. Heldig som har fantastisk familie og venner både i Norge og USA, og mange andre land.

Men jeg føler meg aldri hel. Aldri 100 %. Jeg er lykkeligere enn jeg noen gang har vært, og ville ikke endret på noe, men det er akkurat som en liten del av meg selv ble igjen i USA, den gangen jeg flyttet hjem igjen. Og når jeg er i USA er det en del av meg som ligger igjen i Norge. Når jeg er hjemme i leiligheten vår, og nyter det fantastiske livet som nordmann, kan jeg plutselig koble helt ut, og tenke tilbake på study hall med Hannah, alle turene på kjøpesenteret, og bare ønske, for et lite sekund, at jeg kunne gjøre det på nytt. Men så er jeg i USA på besøk, og selv om jeg som regel bare er der en veldig kort periode, savner jeg hjem. Hjem til Jens, venner, familie.

Det er et privilegium å ha folk jeg kan savne. For all del. Det er det ikke alle som har. Men det er også litt slitsomt noen ganger, å aldri kunne vært et eneste sted uten å savne noen. Savn som går langt inn i sjela. Savn som gir meg tårer i øynene bare av å tenke på personen, eller høre stemmen på Snapchat. Jeg har innfunnet meg med at slik kommer det alltid til å være. Jeg vil alltid ha en familie nr. 2 i Wisconsin, som jeg snakker mye med - som er interessert i å høre om alt jeg driver med her i Norge, mange tusen kilometer unna. Jeg vil alltid ha flere familier; samme blod eller ei. Jeg vil alltid ha flere vennegjenger, og venner jeg ser hvert andre år.

Dette savnet jeg konstant føler på er baksiden av en medalje jeg var så heldig å motta, og selv om det er tøft iblant, var det ett hundre prosent verdt det, og jeg ville gjort det på nytt en million ganger. Jeg er helt fullstendig todelt - med en del i hver verdensdel. Jens pleier å si jeg har en norsk personlighet, og en amerikansk. Jeg tror det stemmer ganske bra.

Heldigvis er det godartet savn, da. Jeg savner mennesker jeg faktisk har i livet mitt, og som jeg håper alltid vil være der. Mennesker som har velger å savne meg tilbake. Dét er jo en liten trøst.

-

I've been writing and deleting this post many, many times, because it is something I don't talk about a lot. But I know more people feel like this, and I feel like it's kinda important to talk about it. Not compared to war, mental illness or violence, but a little important.

Cause I miss someone every single day. And not I miss my friend who lives an hour away kind, but more like I miss my family and friends who live 5000 miles away kind. No matter where I am in the world, I miss someone. Maybe I should consider myself lucky; lucky enough to have someone to miss. Lucky to have friends and family in Norway and the US, and so many other countries.

But I never feel complete. Never 100 %. I'm happier than I've ever been, and I wouldn't change anything, but it's like a part of me stayed in the US, when I moved back to Norway. And when I'm in the US, a part of me is still in Norway. When I'm home in our apartment, enjoying life as a Norwegian, I can all of a sudden just think back to study hall with Hannah, all the trips to the mall, all the fun we had at home, and just wish, for a small second, that I could do it all over again. But when I go back to visit, even if it's for a short period of time, I miss home too. To Jens, my family and friends.

It is an absolute privilege to have people to miss. Don't get me wrong. Not everyone has that. But it is hard too, not being able to go anywhere without missing someone. Missing someone so much it brings tears to my eyes just thinking about them, or hearing their voice on Snapchat. I know this is how it's always gonna be. I will always have a second family in Wisconsin, whom I talk to a lot - who's interested in hearing what I do in Norway, many thousand miles away. I will always have several families; blood related or not. I will always have many groups of friends, even if I don't see some of them for two years.

Feeling like this is the back of a medal I was lucky enough to receive, and even though it is tough sometimes, it was one hundred percent worth it, and I would do it again a million times. I'm completely torn in two - with one piece in each part of the world. Jens usually says I have one Norwegian personality, and one American. I feel like that's pretty accurate. 

Thank goodness it is the good kind. I miss people I actually do have in my life, whom I hope will always be there. People who chose to miss me back. That is kinda comforting.

Liker

Kommentarer

Instagram